Hunder som er gått bort

Vår egen lille Skrålle-bolle....

Skrållan, (Lidabamsens dancing in Sunshine), hentet vi til oss 4. september i 2007. Da var hun ei lita rampejente, med hele verden for sine føtter.... Senere viste det seg at hun fortsatte å være rampete, selv om hun ble stor Og, de føttene som verden lå foran, de var ikke gode å gå på Nå er hun borte, og vi vil alltid huske henne.

Tjorven vår er borte

Jeg kan fremdeles se øynene dine helt klart for meg. Hvordan du sakte men sikkert mistet livsgnisten som tidligere så sterkt preget blikket ditt, og tomheten den ble erstattet med. Du ble sakte men ugjennkallelig mer og mer borte. Du glimtet tidvis til, og jeg håpet hver gang at du var tilbake, at du skulle bli en god stund til. Men, for hvert lysglimt gikk du dypere inn i tomheten etterpå. Hos mennesker heter det alzheimer, hos hunder hjernealdring.

Du var godheten selv, jenta vår. Alltid snill, hengiven og god. Sammen med andre hunder stilte du deg alltid nøysommelig sist til å drikke av vannskåla, og sist til å bli sett og hørt. Det var kanskje det som fikk oss til å se deg ekstra godt, riktig passe på at du fikk den oppmerksomheten du skulle ha. Du viste de andre hvordan de skulle opptre med verdighet, aldri var du sint og alltid var du tålmodig. Selv med kroniske ørebetennelse, tette tårekanaler og kronisk allergi og eksem mellom tredeputene, klagde du aldri eller var sur.

Den siste tiden rotet du fælt. Du gikk inn for å gjøre fra deg, gikk ut å la deg i all slags vær og lurte på hva vi mente der du alltid var skråsikker før. Du trodde etterhvert at søpleposen var reneste gullgruven, og spredde innholdet ut over hele gulvet.

Etter uttallige turer til veterinær for å dyprense ører i narkose, og bakterieprøver for rett medisinering av øyne, ører og poter, fikk du nå lov til å sovne inn. Du var like glad og forvirret som du har vært den siste tiden, da du dro for siste gang. Du tuslet med, krokete i beina og rufsete i den tynne pelsen. Det mer grå enn svarte hodet ditt virret fra side til side, og lurte på hvor det bar....

Jeg var så uendelig glad i deg, Tjorven, og jeg bærer minnet om deg dypt i hjertet mitt. Tusen takk for at du viste vei i valg av rase! Du var ikke ei jente premiert med flaggfargede rosetter og pokaler, men kunne du fått premie for gemyttet ditt ville du vært ei stjerne!

Og, det er du nå, lille venn, en stjerne som lyser og som jeg ikke kommer til å glemme. Glad i deg.
Tjorven 7 des 08, hun døde fire dager senere.

Bamse

Berner gutten vår som ikke ble mer enn to år! Han ble fryktelig syk! Jeg ga han kortisonsprøyter og spesialfor, men ingenting hjalp! Når han døde veide han 27 kg. En FORFERDELIG opplevelse!
Bamse ble bare 2 år.

Se så vakker Bamse var som baby:)